Chess Caddy / Veiledninger / Hvor mange runder

Hvor mange runder bør en sjakkturnering ha?

Finn antall runder for feltstørrelsen og betenkningstiden din — og se begrunnelsen, så du kan forsvare tallet når noen spør.

Sist oppdatert: 25. juli 2026 · Reglene ble kontrollert mot gjeldende tekster fra FIDE og US Chess 25. juli 2026.

«Hvor mange runder?» er det første en fersk arrangør spør om, og de fleste sider svarer med en tabell og ikke stort mer. Tallet er enkelt: ta toerlogaritmen av feltet og rund opp. Det ingen forklarer, er hvorfor, hvor mye mindre det garanterer enn folk tror, og at klokka som regel avgjør for deg.

Kalkulatoren gjør begge halvdelene av regnestykket — paringsmatematikken og tidsplanen — og alt den gjør, er forklart nedenfor.

Rundekalkulator

Resten av denne guiden er utregningen bak de tallene.

Hva US Chess-regel 27 faktisk sier

Det finnes en primærkilde for antall runder, og den er verdt å sitere i sin helhet, fordi nesten ingen guide gjør det. US Chess regel 27, The Swiss System:

Les den andre setningen nøye: den er formulert stikk motsatt av slik alle bruker den. Regelen setter et tak på feltet gitt et antall runder — R runder er trygt for opptil 2^R spillere, så fem dekker 32, seks dekker 64, sju dekker 128. Snu den, og du får den kjente formen: runder = log₂(spillere), rundet opp.

Ett poeng om kildehenvisning: dette er en US Chess-regel. FIDE gir ingen føringer for runder kontra feltstørrelse — kapittelet om sveitsersystem handler om paringsmekanikk, ikke om turneringsdesign. Sider som tilskriver rundetabellen til FIDE, gjetter.

Hvorfor svaret er log₂ av feltet

Utledningen er kort, og når du først har sett den, trenger du aldri tabellen igjen.

Start med den definerende egenskapen til et sveitsersystem: spillere med samme poengsum pares mot hverandre. Alle som fortsatt har full pott, blir altså paret inne i den gruppa. Hvert parti der har en vinner og en taper, så hvert parti fjerner minst én spiller fra gruppa — og remis fjerner begge, siden ingen av dem har full pott lenger.

Det gir et hardt tak. Hvis B spillere har full pott inn i en runde, har høyst ⌈B/2⌉ av dem full pott ut av den. Gruppa halveres minst hver runde. Start med N spillere, alle trivielt med full pott før runde én, og etter r runder kan høyst N/2^r fortsatt være ubeseiret og uten remis.

Sett så det uttrykket til én — utfallet regel 27 ber om — og løs: N/2^r ≤ 1, altså 2^r ≥ N, altså r ≥ log₂(N). Det er hele greia.

Det er også, ikke tilfeldig, antallet runder et cupoppsett trenger for det samme feltet. Et cupsystem halverer feltet ved å kaste ut taperne; et sveitsersystem halverer ledergruppa ved å flytte dem nedover. Samme regnestykke — men i et cupsystem drar halve deltakerfeltet hjem etter ett parti.

Hva log₂ ikke garanterer

Dette forbeholdet faller ut av alle kalkulatorsider, og det avgjør hvordan turneringen din faktisk ender. log₂(N) runder garanterer høyst én full pott. Det garanterer ikke en klar vinner. Ingenting hindrer to spillere i å ende på 4½/5 uten at noen står på 5 — de spilte remis mot hverandre i runde tre og slo alle andre. Ingen rundeantall hindrer det, og US Chess sier det rett ut: regelen «kan imidlertid ikke garantere en klar vinner».

Derfor betyr tiebreak langt mer på klubbnivå enn på elitenivå. Poenglikhet er det normale utfallet av et kort sveitsersystem, ikke en feil. Bestem rekkefølgen på tiebreakene før runde én og publiser den — Buchholz-guiden forklarer hvordan de vanligste oppfører seg. Alternativet er å legge til en runde, som er det innstillingen «én klar vinner» i kalkulatoren gjør. Det reduserer poenglikhet; det kan ikke avskaffe den.

Runder etter feltstørrelse, opp til 200 spillere

De fleste publiserte tabellene stopper på 64 spillere, noe som ikke hjelper for en ekte åpen turnering. «Minimum» er ⌈log₂N⌉; «anbefalt» løfter det til neste oddetall feltet tåler, av fargegrunnene under.

Legg merke til hvor flat den kolonnen er: å doble påmeldingslista koster nøyaktig én runde. Alt fra 17 til 32 spillere vil ha fem, og 33 til 128 vil ha seks eller sju — derfor er fem runder standarden i klubbene, og helgeturneringer klumper seg rundt seks og sju.

For få runder

Ta 20 spillere på fire runder — en vanlig form, fordi fire passer pent inn i to kvelder. Grensen sier at høyst 20/2⁴ = 20/16 = 1,25 spillere fortsatt kan ha full pott. Det er over én, så formatet har sluttet å gjøre jobben sin: at to spillere ender 4–0 er ikke et lykketreff, det er tillatt av regnestykket, og det skjer.

Du sitter igjen med delt førsteplass avgjort av en tiebreakutregning de fleste i lokalet ikke forstår. Begge lederne slo alle som ble satt foran dem, og ingen av dem møtte den andre, så noen går hjem med følelsen av at tittelen ble avgjort av et regneark. En femte runde tar grensen til 20/32 = 0,625 og ville ha paret de to mot hverandre — forskjellen på at turneringen avgjør seg selv og at du avgjør den i etterkant.

For mange runder

Feilen i den andre enden er mer subtil. Regelen du aldri kan bryte, er at to spillere ikke skal møtes to ganger. Etter hvert som rundeantallet klatrer i forhold til feltet, har lederne allerede spilt mot hverandre, så motoren strekker seg lenger ned for å finne en lovlig motstander. Paringene forfaller: ledere flyter mot spillere langt under seg, fargene kommer i ubalanse, og til slutt er en omkamp uunngåelig.

Det nyttige spennet går altså fra ⌈log₂N⌉ til omtrent N/2: 4 til 8 runder for 16 spillere, 7 til 50 for 100 — en annen måte å si at med et anstendig felt er klokka din eneste reelle begrensning.

Velg heller et oddetall runder

Står valget mellom fire runder og fem, kjør fem. US Chess bemerker at turneringer med et partall runder gir de største fargeforskjellene og er vanskeligst å pare. Med et oddetall kan alle ende med én farge i ubalanse, og det går fint; en turnering med partall runder skyver spillerne mot en ±2-ubalanse som paringsreglene så må jobbe seg rundt.

Å kjøre fem i stedet for fire er som regel den billigste enkeltforbedringen du kan gjøre på en klubbturnering. Se den fullstendige sveitserguiden for resten av oppsettsvalgene.

Klokkeregnestykket

Det er dette som vanligvis avgjør rundeantallet ditt. Standardanslaget forutsetter et parti på 60 trekk, noe som gjør regnestykket enkelt:

• Minutter per spiller = grunntid i minutter + tillegg eller forsinkelse i sekunder. G/30 med 5 sekunders forsinkelse budsjetterer 35 minutter per spiller.
• Verste tilfelle = det dobbelte, fordi begge klokkene kan gå ned. 70 minutter.
• Oppsatt runde = verste tilfelle + omstilling. Femten minutter mellom rundene er realistisk når du har samlet inn resultatlapper, kontrollert dem og hengt opp neste paring.

Fem runder, med fire omstillinger på 15 minutter mellom dem:

De fleste partier blir ferdige god tid før verste tilfelle. Du kan likevel ikke planlegge etter gjennomsnittet, fordi det siste bordet som blir ferdig, slipper neste runde løs. Setter du rundene etter det typiske partiet, hoper forsinkelsen seg opp på siste runde, når alle er slitne og lokalet vil ha salen tilbake.

Betenkningstider med forsinkelse er også lettere å planlegge rundt: tillegg lar en spiller spare opp tid og dra et parti langt forbi den nominelle lengden, mens forsinkelse aldri legger tid på klokka.

Ratingklasser: US Chess og FIDE

Betenkningstiden avgjør også hvordan turneringen kan rates, og begge forbundene klassifiserer etter samme sum: grunntid i minutter + tillegg eller forsinkelse i sekunder.

Den dobbeltratede klassen er grunnen til at G/30 d5 er så populær i USA: med en sum på 35 er den den raskeste betenkningstiden som fortsatt gir Regular-rating, så hele turneringen får plass på én dag og teller. Flere mye kopierte sider oppgir andre intervaller; de gjengir en utdatert, arkivert US Chess-side.

FIDE trekker grensene i de samme enhetene, men på andre punkter: Blitz er 10 minutter eller mindre, Rapid er over 10 og under 60, og klassisk er rett og slett alt over det. FIDEs minstekrav til spilletempo for klassisk rating er heller ikke flate 120 minutter — det er en tredelt stige basert på hvem som spiller: 120 minutter når en spiller ratet 2400 eller høyere er involvert, 90 minutter når en spiller ratet 1800 eller høyere er involvert, og 60 minutter når begge spillerne er under 1800.

Slik får du rundene inn i kalenderen

Fire former dekker nesten enhver klubbturnering. Velg formen først, og la den velge betenkningstiden.

Det ukentlige klubbmesterskapet belønner lang betenkningstid mest, fordi bare ett parti må få plass på en kveld. Det er også der frafall svir mest: publiser rundedatoene sammen med påmeldingsskjemaet, og regn med noen halvpoengs oversittere.

Sier kalkulatoren at turneringen ikke får plass, er de to ærlige løsningene å kutte en runde eller korte ned betenkningstiden. Å starte for sent og håpe på det beste er ikke et tredje alternativ.

Når svaret ikke er sveitsersystem i det hele tatt

Noen ganger er riktig rundeantall det et annet format gir deg gratis.

• Seks spillere eller færre: kjør alle mot alle. Fem runder, alle møter alle, ingen paringsalgoritme å forklare og ingen krangel om motstanderstyrke.
• Sju til ti: alle mot alle hvis kalenderen tillater det — seks til ni runder er mange kvelder, men resultatet er hevet over tvil. Over rundt tolv begynner spillere å falle fra.
• Rundeantall som nærmer seg spillerantallet: da kjører du alle mot alle på den tungvinte måten. Kjør heller det ordentlig, etter en Berger-tabell.
• En kort, publikumsvennlig turnering: et cupsystem er ferdig på ⌈log₂N⌉ runder med bare N−1 partier — men den gjennomsnittlige deltakeren spiller så vidt to av dem, og halve feltet er ute etter ett.

For alt imellom er sveitsersystemet riktig verktøy, og rundeantallet er tallet øverst i kalkulatoren.

Ofte stilte spørsmål